Home Blog

Greip du sjansen, eller grep du den?

0

I bokmål kan vi velge om vi vil skrive grep eller greipkrøp eller krøyp. Dette er eksempel på fortidsformer av noen sterke verb, nærmere bestemt formene i preteritum.

Mens svake verb har et suffiks (en endelse) i preteritum, som i kast-alys-te og byg-de, har ikke sterke verb noe slikt suffiks. Til gjengjeld har preteritum oftest en annen vokal enn infinitiv, slik vi ser det i greip av gripe og i krøyp av krype.

Det er vanlig at sterke verb har enda en annen vokal i perfektum partisipp (forma som vi bruker etter har og hadde). Slik ser bøyinga av drikke ut, med skifte fra i til a og u (uttalt med o-lyd):

drikke – drikker – drakk – drukket

Det finnes flere klasser av sterke verb. To av dem er interessante når en skriver radikalt bokmål. Gripe og krype hører til hver sin av de to klassene. Vi bøyer dem slik:

gripe – griper – grep eller greip – grepet

krype – kryper – krøp eller krøyp – krøpet

Verb med bøying som gripe har fritt valg mellom monoftongen e og diftongen ei i preteritum. Verb med bøying som krype har fritt valg mellom monoftongen ø og diftongen øy i preteritum. Av disse alternativa er det diftongene som kjennetegner radikalt bokmål, mens monoftongene er konservative. Nynorsk har diftongene ei og au i tilsvarende verb: greip og kraup.

Det er vanligere å bruke diftong i noen av verba enn i andre. Det er ikke nødvendig å bruke den samme formtypen i alle aktuelle verb, så det går fint an å kombinere for eksempel skreiv med svek eller fløt med nøys.

Dette er de viktigste verba der vi kan velge mellom e og ei; vi oppgir bare de radikale preteritumsformene:

bite – beit, bli – blei, drite – dreit, drive – dreiv, fise – feis, gli
– glei
, gni – gnei (òg svak form gnidde), grine – grein,
gripe – greip
, knipe – kneip, lide – lei, ri – rei,
rive – reiv
, skinne – skein (òg svak form skinte), skite –
skeit
, skli – sklei, skrike – skreik, skrive – skreiv,
stige – steig
, svi – svei (òg svak form svidde), svike –
sveik
, vike – veik, vri – vrei (òg svak form vridde)

Legg merke til at formene gleigneileireiskleisvei og vrei er skrevet uten -d, mens de konservative formene har -d (gledgned osv.).

Ved sida av alle disse preteritumsformene med valg mellom e og ei er det tilsvarende valg i presens ved ett eneste verb: vite – vet eller veit.

Her er de viktigste verba der vi kan velge mellom ø og øy:

bryte – brøytby – bøy (òg svak form bydde), flyte – fløytfryse – frøysfyke – føykgyve – gøyvkrype – krøypnyse – nøys (òg svak form nyste), nyte – nøytryke – røykskyve – skøyvskyte – skøytsmyge – smøygstryke – strøyktyte – tøyt 

Forma bøy er skrevet uten -d, mens den konservative forma er bød.

I en del verb finnes det ei form med ø pluss ei svak form (med suffiks), mens rettskrivinga ikke har noe alternativ med øy:

bry – brød eller brydde (ikke brøy), skryte – skrøt eller skrytte (ikke skrøyt),
snyte – snøt eller snytte (ikke snøyt), fnyse – fnøs eller fnyste (ikke fnøys), klype – kløp eller klypte (ikke kløyp)

Preteritum av spy heter spydde på bokmål, ikke spøy.

Talemålsgrunnlag

Om vi går tilbake til eldre stadium av nordiske språk, som norrønt, hadde slike sterke verb diftong i preteritum. Det het for eksempel greip og kraup.

Seinere har diftongene ei og au blitt til monoftongene e og ø i deler av Skandinavia. Det gjaldt heile Danmark og størstedelen av Sverige. Det skjedde òg, i litt ulikt omfang, i deler av Østlandet (framfor alt sør i Østfold og i Hedmark), i sørlige deler av Trøndelag og på Nordmøre, og det skjedde i Bergen. Denne utviklinga kaller vi monoftongering. Resten av Østlandet og Trøndelag og heile Sørlandet, Vestlandet og Nord-Norge beholdt diftongen, altså for eksempel greip og kraup.

Men i nyere tid har monoftongene fått noe større utbreiing, ikke minst i bymåla. Så har det som ei ytterligere utvikling oppstått former med øy i stedet for ø, altså slike som krøyp. Dette er òg i hovedsak et byfenomen. Oppsummert finner vi både greip og grep og både kraupkrøp og krøyp i norske dialekter nå.

Normeringshistorie

Fordi dansk gjennomgikk monoftongering og fikk former som greb og krøb, var det disse monoftongene som blei overtatt i bokmål. En fikk former som grep og krøp.

I rettskrivingsreformen i 1917 blei det tillatt å bruke diftong i mange verb. For eksempel kunne en skrive greip og kraup, altså som i nynorsk. I de fleste tilfeller var den konservative forma med monoftong ennå ansett som det vanlige. I rettskrivinga av 1938 blei former med diftong og monoftong jamt over likestilt, altså grep/greip og krøp/kraup. Dette blei stort sett videreført i rettskrivingene av 1959 og 1981.

Ved den siste store bokmålsreformen i 2005 skjedde det derimot ei endring: I verb som hadde hatt valg mellom ø og au (f.eks. krøp/kraup), blei det nå i de fleste tilfeller valg mellom ø og øy i stedet (altså krøp/krøyp). Valgfriheta i verb med e eller ei blei stående (altså ennå grep/greip).

Nå skilte dermed bokmålet seg fra nynorsk igjen (som ennå har greip og kraup). Men de alternative formene med øy førte til gjengjeld det radikale bokmålet nærmere det yngste systemet med nyutvikla diftong.

På telefonen med en radikal bokmålsbruker: Kirsten Ropeid

0
Kirsten Ropeid. Foto: utdanningsnytt.no

Kirsten Ropeid, mangeårig journalist i bladet Utdanning, med tidligere erfaring fra blant anna Dag og Tid, Nationen og Arbeiderbladet, vokste opp på Langerud helt sør-øst i Oslo. Her var det innflyttere fra alle deler av landet, med mange ulike dialekter. Hjemme var far innimellom konsulent for Samlaget, så hun var ikke uvant med nynorsk heller.

Å bruke radikalt bokmål forutsetter som regel et bevisst valg. Bortsett fra en språktolerant bakgrunn, var det noe spesielt som gjorde at du tok valget?

Nei, egentlig ikke, men jeg gikk på dramalinja på Nissen og hadde klassekamerater fra hele byen, så det var iallfall ingen språklig ensretting der. Jeg husker likevel en kommentar fra en lærer som reagerte da jeg i en oversettelse brukte forma «skei».

Ellers trur jeg at jeg tidlig hadde ei generelt demokratisk innstilling; det var ikke riktig at noen skulle ha lettere tilgang til skriftspråket fordi de snakka som de gjorde, mens resten måtte legge av seg talemålet sitt når de skulle skrive. Jeg husker også at jeg var bevisst på at noen sa «frem», og at det var veldig lite meg. Så jeg var nok ganske språkbevisst.

Har du møtt reaksjoner på formvalget ditt i yrkessammenheng?

I Dag og Tid, som var den første journalist-jobben min, skreiv jeg jo nynorsk, og det var både utfordrende og gøy. I Nationen var det ganske stram redaksjonell styring. Jeg skulle for eksempel ikke skrive “kyr”, jeg måtte skrive “kuer”. Det syntes jeg var for dumt. For å komme rundt problemet skreiv jeg en del nynorsk der også. 

I Utdanning har det vært veldig lite behov for å forsvare formvalg, men det har vært noen interessante diskusjoner: Jeg dekka et møte i Norsk språkråd en gang, og der var det et innlegg om hvor lite valgfriheten i bokmålet var kjent blant norsklærere, og at dette var et problem. Da det så kom opp i redaksjonen rett etterpå at vi også kanskje burde ha en slags språknorm, kunne jeg med overbevisning argumentere for at vi, om noen, tvert imot burde synliggjøre både valgfrihet og mangfold.

En sjelden gang har intervjuobjekter brukt sitat-sjekken til å markere at de «ikke ville bli sitert med a-former», men slike forsøk på norm-dirigering har jeg bare ikke tatt hensyn til. Så på jobben trenger jeg ikke gå på akkord med egen språkfølelse; jeg har full aksept for egne valg.

Ellers blir man kanskje språkbevisst av å skulle skrive om folk og prøve å gi et godt bilde av dem i reportasjen. En gang på tur i Nord-Norge var det en FAU-leder på en skole som hadde vært «ute og sett etter sauen’». Jeg prøvde å gjengi den nord-norske tonen ved å beholde flertallsforma «sauen’», men der måtte jeg gi meg; desken sa nei. og det blei endra til sauene. Det var ikke ut fra noe språkpolitisk syn, men deskeren hevda at bonden sikkert ikke hadde bare én sau. Han trodde meg ikke da jeg sa at mengder i noen dialekter ofte omtales i entallsform; “vi tar opp poteten og ser etter sauen”. Ikke akkurat noe overgrep mot ei radikal bokmålsform, men likevel!

Høringssvar om retningslinjer for normering

0

I juni sendte Språkrådet ut høringsbrev om reviderte retningslinjer for normering av bokmål og nynorsk. Styret i Foreninga for radikalt bokmål har sendt Språkrådet et svar hvor vi legger vekt på at normeringsarbeidet bør bygge på et større utvalg av skriftlige tekster og at talemålsprinsippet bør være et gjeldende prinsipp også for normeringa av bokmål (slik det per i dag er for nynorsk). Svaret vårt kan leses her.

Objektsform av hankjønnspronomen: Har du sett ham eller sett han?

0

Skal det være ham eller han?

Når du skriver offisielt bokmål, kan velge om du vil bruke forma han eller ham som objektsform i setninger som jeg så han/jeg så ham

I norsk blir mange personlige pronomen bøyd i kasus, dvs. at de fins i ulike varianter etter hva slags funksjon de har i setninga: Enkelt sagt er jeg subjektsform, mens meg er objektsform (jeg vasker meg, men du kan ikke skrive meg vasker). Det samme har vi for 2. person entall: du vasker deg, men ikke 2. person flertall: dere vasker dere, sjøl om nynorsk kan ha det (de vaskar dykk). 

Når du bruker han (eller hun) som determinativ (dvs. direkte til et substantiv), er det kun subjektsforma som gjelder: ser du han mannen?, ikke ser du ham mannen? Dette gjelder uansett om du skriver radikalt eller konservativt. 

Dansk har pronomenformene han og ham, og sia bokmålet bygger på dansk, er det den mest konservative varianten av bokmål som holder på dette skillet. Å bruke han som objektsform kan betegnes som radikalt siden det ligger nærmere norske talemål og nynorsk (som altså har han han). 

Talemålsgrunnlag

Mange norske dialekter har ikke noe formelt skille mellom subjekts- og objektsform for hankjønnspronomenet, men bruker han i begge posisjoner. Ofte blir han redusert til et trykklett ‘n, uansett om det er subjekt eller objekt: der kommer’n (subjekt), jeg så’n (objekt). En del dialekter har ulike subjekts- og objektsformer, og da er gjerne objektsformen honom, som er ei gammal dativform. I norrønt, altså forstadiet til mellomnorsk og moderne norsk, var akkusativforma av hankjønnspronomenet hann, og nominativforma (eller subjektsforma) var hann. Med andre ord er det ikke noe spesielt nytt fenomen at hankjønnspronomenet har like former for ulike funksjoner i setninga i muntlig norsk. På samme måte som det, som heller ikke har noen egen objektsform. 

Normeringshistorie

Opprinnelig kommer objektsforma ham fra dansk, som bokmålet bygger på. Allerede i 1917 blei han innført som klammeform, altså ei sideform som ikke var tillatt i godkjente lærebøker, men kunne brukes ellers. Med rettskrivingsreformen som kom i 1938, blei han sidestilt med ham i det offisielle bokmålet. 

Les mer

Konsekvent radikalt bokmål –?

0

I 1992 var jeg med på utdelinga av Språklig samlings litteraturpris til Laila Stien. I takketalen sin sa hun at hun ikke hadde debutert som spesielt bevisst eller formsikker skribent. Tvert imot hadde hun prøvd seg forsiktig fram og etter hvert funnet former som hun følte var hennes egne og best ga uttrykk for det hun ville formidle. Så først i de seinere utgivelsene sine hadde hun hatt sjøltillit nok til å bruke flere talemålsnære former, og landa på det radikale bokmålet som nå hadde gitt henne litteraturprisen. I den tredje boka si prøvde hun seg med -a i fortid av enkelte verb – «og det va det æ gjorde det året!»

Og det er nettopp sånn de radikale bokmålsformene er ment å skulle brukes. Det er IKKE noe krav at du skal være konsekvent i den forstand at du MÅ bruke alle eller ingen. For det første er det ulike former som samsvarer best med ulike folks talemål, og for det andre kan det være riktig å ta hensyn til både kontekst og hva du er vant til å skrive. Men det skal ikke være sånn at du tvinges inn i et formvalg som du ikke er komfortabel med.

Likevel, når du velger for eksempel a-former i konkrete hokjønnsord som jenta og hytta, vil det for det fleste oppleves som forstyrrende og ei form for stilbrudd om du i samme tekst bruker formene døren og solen. Men det er ikke noe formelt om krav at du dermed også må velge a-form i alle abstrakte hokjønnsord, for eksempel tida og forma, sjøl om disse også er vanlige i bokmålstekster.

Når det gjelder flertall av i intetkjønnsord, er de gamle «påbudte» a-formene i ord som barna, dyra og beina, veldig godt innarbeida i bokmålet. Men igjen, det gjør ikke at du forplikter deg til å skrive problema, epla og bilda, her bør du kjenne etter hva du syns passer for deg. En del abstrakte intetkjønnsord som orda, distrikta og verba, er også i hyppig bruk, og vil kunne bidra til at teksten din virker ledig og talemålsnær.

Går vi til verb, er frekvente ord ofte å se med fortidsforma -a; hoppa, dansa, jubla. Det samme gjelder partisippformer som adjektiv; dekka bord, nyvaska hår, råbarka type. Igjen er det ikke noe formelt krav at alle partisippformer i denne kategorien må ha -a.

En siste kategori er diftonger, som i de fleste tilfeller vil virke mer talemålsnære og uformelle enn den opprinnelig danske forma med monoftong: geit, bein og grein er nesten sjølsagte, mens presensforma veit og adjektiva feit og treig også er svært vanlige på trykk. Tilsvarende er substantiva øy og røyk nærmest obligatoriske i bokmål, mens preteritumsformene brøyt, føyk og skøyt faktisk er godt innarbeida som skriftformer, men de blei ikke offisielle ordlisteformer før på 2000-tallet. Vi skal også huske på at dialekter i deler av Østfold, Hedmark og Trøndelag har utstrakt grad av monoftongering i disse orda, tilfeldigvis sammenfallende med det reineste riksmål, så eget talemål er ikke alltid noen skråsikker veiviser til et radikalt bokmål!

Konklusjonen på konsekvensen er at radikalt bokmål ikke er noen konsistent og enhetlig norm, like lite som konservativt eller «moderat» bokmål er det; du må velge din egen vei. Det er en god øvelse å lytte til eget talemål, tenke på konteksten, hvilken sammenheng teksten inngår i, og ta hensyn til hva du er vant til og syns er komfortabelt. Samtidig er det nødvendig å være bevisst, og vite noe om hva eget formvalg gir av signaler. Her vil vi påstå at et bevisst valg av radikale bokmålsformer fort kan gi inntrykk av at du er en bevisst og orientert språkbruker, samtidig som at et konsekvent radikalt formvalg i enkelte sammenhenger kan virke programmatisk og verken tjene det du vil si eller bidra til at leserne syns at måten du skriver på, er noe eksempel til etterfølgelse.

Fra unsplash.com

Spalte om rettskriving i radikalt bokmål

0

Foreninga for radikalt bokmål har nettopp publisert de første innlegga i ei spalte vi har kalt Radikale bokmålsråd. I denne spalta gir vi informasjon om rettskrivingsregler for radikalt bokmål. Temaene er bl.a. a-endinger i substantiv (boka, sola), a-endinger i fortidsformer av verb (henta, kasta), diftonger (stein, heime) og former som sjøl, åssen og mjølk. Spalta tar hovedsakelig for seg hva som er lov og ikke lov å skrive i normert bokmål, men med tilleggsinformasjon om talemålsgrunnlag, ordhistorie og normeringshistorie der det er interessant.

Les spalta her, og tips oss gjerne om aktuelle temaer for spalta.

Hva er lov å skrive i normert bokmål? Bilde fra freeimages.com

Hva er radikalt bokmål?

0

Vi er foreninga for radikalt bokmål – men hva er egentlig radikalt bokmål? Her får du ei kort innføring: Hva er radikalt bokmål?

Om kort tid publiserer vi ei spalte med korte artikler om ulike rettskrivingsregler for radikalt bokmål, bl.a. om diftonger (som i stein, bein) og hunkjønnsartikkelen ei (ei sol, ei kake). Følg med!

Bilde fra mediebiblioteket til WordPress

Språkdebatt på sosiale medier

0

Foreninga for radikalt bokmål er på Twitter og Facebook. Følg oss på sosiale medier for å lese eller være med på språkdebatten som foregår der.

Facebook:

Twitter:

Ønsker ny vår for radikalt bokmål

0

29.04.2019

Den nystifta bokmålsorganisasjonen Foreninga for radikalt bokmål ønsker at a-endinger, diftonger og andre radikale og talemålsnære bokmålsformer skal bli mer brukt i offentligheten, og at alt fra mediespråk til skolebøker i større grad skal speile mangfoldet og variasjonen som fins i bokmålet.

Vær stolt av bokmålet

Foreninga for radikalt bokmål har allerede før stiftelsesmøtet 28. april fått en del oppmerksomhet, og leder i den nystifta språkorganisasjonen, Hans-Christian Holm, mener interessen viser at det er behov for en organisasjon som jobber for å fremme de radikale og talemålsnære bokmålsformene.

– Det er stor valgfrihet i bokmålsnormalen, og vi ønsker å anerkjenne og fremme det mangfoldet som faktisk fins der, forklarer han. Mange opplever at det å skrive ei form for bokmål som skiller seg ut, kan føre til sanksjoner og negative reaksjoner. Det kan være personer som har erfaringer med lærere eller redaktører som retter på det de trur er språkfeil, eller det kan være de som opplever å ikke bli tatt alvorlig når de velger å bruke bokmålsformer som «kasta», «sein» eller «sjuk». Det er synd når manglende kunnskap fører til fordommer og språklig diskriminering.

– Vær stolt av å være bokmålsbruker, oppfordrer Holm, uansett hvilken del av bokmålet du ønsker å bruke.

Ja til språkmangfold og språktoleranse

Holm understreker at den nye bokmålsforeninga består av et språklig kompetent og engasjert styre, som i månedene framover kommer til å publisere relevant og aktuelt språkstoff i mange kanaler og former. I tillegg ønsker de seg aktive medlemmer som ønsker å bidra i det språkpolitiske arbeidet.

– Er du for språklig frihet og mangfold, både i tale og skrift, og ønsker å være med på å påvirke utviklinga i bokmålet, da ønsker vi svært gjerne at du tar kontakt med oss og melder deg inn i foreninga, sier Holm.

Les mer på foreningas facebookside og nettside:

Kontakt:

Hans-Christian Holm, leder i Foreninga for radikalt bokmål, tlf. 415 06 847

E-post: post@bokmal.no

Innmelding

Det koster 150 kroner per år å være medlem. Send navn og adresse til post@bokmal.no for å melde deg inn. Dersom du vil delta aktivt, fortell gjerne litt om hva du kan tenke deg å bidra med.