Skriver du kasta og glømme på bokmål, risikerer du å bli retta på. Mange lærere og redaktører kjenner ikke godt nok til valgfriheten i bokmålsrettskrivinga og trur at talemålsnære former i bokmål er ei form for dialektskriving.
Det er ikke uvanlig å møte oppfatninger om at ordformer som klokka, dyra og trur er en form for dialektskriving som befinner seg utafor den offisielle bokmålsrettskrivinga. Men disse skriftformene en del av den offisielle rettskrivinga, og du bryter ikke en eneste rettskrivingsregel ved å ta dem i bruk. Utfordringa med å velge de radikale formene er heller at mange ikke har kunnskap om denne valgfriheten i skriftspråket, og derfor kan en fort oppleve å bli tatt i «språkfeil» hvis en velger å skrive slik. Slår du opp i Bokmålsordboka, kan du for eksempel finne disse valgmulighetene:
- trett eller trøtt; glemme eller glømme
- bro eller bru; tror eller trur
- fjel eller fjøl; selv eller sjøl
- ben eller bein; senere eller seinere
- bygget eller bygde; stoppet eller stoppa (fortidsformer av svake verb)
- klokken eller klokka; tiden eller tida (hunkjønnssubstantiv bestemt form entall)
- dyra eller dyrene; spørsmålene eller spørsmåla (flertallsformer av intetkjønnssubstantiv)
Og når det fins mer enn ei normert form, som i eksempla ovafor, er begge formene like gangbare. Alt som er lov, er altså lov. Systemet med såkalte sideformer eller klammeformer, som gjaldt tidligere, der klammeformene var lov i noen sammenhenger men ikke alle, blei avskaffa i 2005.
Hvorfor er valgfriheten så stor?
For å forstå hvorfor valgfriheten i bokmål er så stor, må vi ta et kjapt tilbakeblikk på skriftspråkhistoria vår. Og i denne framstillinga må vi også se litt nærmere på nynorsk.
Spørsmål knytta til norsk skriftspråk dukka opp allerede i 1814, og ønsket om et eget norsk skriftspråk var sterkt knytta til Norges prosess med å bli en sjølstendig nasjon. Skriftspråket i Norge var dansk, men ønsket om et eget norsk skriftspråk sto sterkt i første halvdel av 1800-tallet. Det var imidlertid ikke enighet om åssen et slikt skriftspråk skulle se ut, og de ulike løsningene som blei lansert, kan oppsummeres i to hovedretninger. Noen mente det beste ville være å fornorske det danske skriftspråket ved å ta utgangspunkt i det som blei kalt danna dagligtale i byene, og som altså var talt språk basert på dansk skriftspråk. Denne fornorskinga av det danske skriftspråket skulle skje gradvis. Andre mente det var bedre å gå veien om de norske dialektene og skape et helt nytt skriftspråk med utgangspunkt i dem. Dette blei utgangspunkt for dagens nynorsk.
Som sjølstendig stat i 1905 møtte Norge et nytt århundre med de to skriftspråka landsmål (seinere nynorsk) og dansk-norsk (seinere bokmål), og etter hvert blei det et uttalt politisk mål at disse skriftspråka skulle bli til ett norsk skriftspråk gjennom gradvis tilnærming. Det er med dette politiske målet som utgangspunkt vi best kan forstå de mange språkreformene på 1900-tallet, og den store valgfriheten som fremdeles preger de ulike rettskrivingene i både bokmål og nynorsk.
Konservativt, moderat og radikalt
1917-reformen var den første språkreformen som fulgte opp tilnærmingslinja i praksis. Både i bokmål og i nynorsk blei det gjort endringer som med tida skulle føre skriftspråka sammen. For eksempel kom fortidsformer av svake verb med a-endinger, som i hoppa og slutta, inn i bokmålet i 1917. I tillegg til at en skulle finne former som på sikt kunne være felles for bokmål og nynorsk, var det også et poeng at disse formene var utbredte dialektformer, eller folkemålsformer som de også blei kalt.
Tilnærminga mellom bokmål og nynorsk blei fulgt opp med en ny språkreform i 1938, og det er i arbeidet med denne reformen at betegnelsene radikale og konservative former blir brukt første gang i forbindelse med norsk skriftspråk. Variasjonen i rettskrivinga blir omtalt som radikale og konservative former. De radikale formene var de som gikk lengst i «tilnærming på norsk folkemålsgrunn», som det står i stortingsvedtaket fra 1934, mens de konservative formene var de som skilte bokmål og nynorsk fra hverandre.
I dagligtalen brukes gjerne betegnelsen ‘radikal’ om det som går lengst i en eller annen retning, for eksempel et radikalt forslag eller ei radikal endring, og radikal blir ofte satt i motsetning til det som er konservativt og moderat. I en språklig sammenheng er konservativt gjerne synonymt med det skriftspråket som er eldre og tradisjonelt, mens radikalt er synonymt med det skriftspråket som er nyere og reformert. I tillegg hører vi også ofte betegnelsen moderat bokmål, som definerer det som er vanlig eller midt på treet, og som ikke skiller seg ut i noen som helst retning.
Betegnelsene radikalt, konservativt eller moderat bokmål, brukes den dag i dag om enkeltformene innafor rettskrivingssystemet, men også om hele systemet av former, som altså kan være radikalt på den ene sida (f.eks. trur, stoppa og veit) og konservativt og/eller moderat på den andre (f.eks. tror, stoppet og vet). Men det er ikke sånn at du må velge alle radikale former i bokmålet sjøl om du velger noen. Velger du å skrive kasta i stedet for kastet, må du ikke nødvendigvis skrive heil i stedet for hel eller trur for tror.
Målet om å skape ett norsk skriftspråk er nå et tilbakelagt kapittel, men valgfriheten i bokmål og nynorsk fins der fremdeles, sjøl om den i dag begrunnes ut fra andre prinsipp enn tilnærming. Og betegnelsen ‘radikalt bokmål’ lever også i beste velgående.
