Hvor skal jeg plassere possessivet mitt?

0
69

I norsk, både bokmål og nynorsk, skriver vi både jakkene mine og mine jakker. Vi kan altså sette et possessiv (som mine), framfor eller etter substantivet som det står til (som jakkene eller jakker). Men variantene har ikke akkurat samme funksjoner.

Konservativt bokmål har nokså mye bruk av framforstilling (mine jakker). Bakgrunnen for dette er at bare framforstilling finnes i dansk. Radikalt bokmål har helst etterstilling (jakkene mine) overalt der det virker naturlig. For å avgjøre hva som er «naturlig», kan en støtte seg på dagligdags muntlig norsk.

Possessiv blei tidligere oftest kalt eiendomspronomen. Men nå blir slike ord helst regna som en underklasse av determinativa, ikke av pronomena. Ved sida av ei rekke pronomen finnes det et tilsvarende possessiv. Noen av possessiva har flere bøyingsformer. Når et possessiv har flere bøyingsformer, kommer det av at det blir samsvarsbøyd med substantivet: genseren min, jakka mi, skjerfet mitt, klærne mine (entall hankjønn, entall hunkjønn, entall intetkjønn og flertall alle kjønn).

            Til jeg/meg svarer min—mi—mitt—mine.

            Til du/deg svarer din—di—ditt—dine.

            Til han svarer hans.

            Til hun/henne svarer hennes.

            Til det svarer dets (ikke mye brukt).

            Til den svarer dens (heller ikke mye brukt).

            Til vi/oss svarer vår—vårt—våre.

            Til dere svarer deres.*

            Til de/dem svarer deres.*

            Til seg svarer sin—si—sitt—sine.

            Til man/en svarer ens.

*Det er et særtrekk ved bokmål at possessiva som betyr ‘som tilhører dere’ og ‘som tilhører dem’ er identiske, nemlig deres. På nynorsk skiller en mellom dokkar/dykkar og deira. Dialektene har normalt ulike former. For eksempel skiller en i Oslo gjerne mellom deres og dems, i Bergen mellom dokkers og dies osv. Dansk skiller mellom jeres og deres, og svensk skiller mellom er og deras.

Alle de norske possessiva ovenfor kan altså plasseres framfor eller etter substantivet. Når possessivet kommer først, har substantivet ubestemt form (mine penger), men når possessivet kommer sist, har substantivet bestemt form (pengene mine).

I muntlig norsk er det jamt over slik at framforstilt possessiv er brukt når possessivet har trykk (mi jakke), mens trykklett possessiv er etterstilt (jakka mi). Hvilket ord som får trykk, er avhengig av hvilken informasjon som skal framheves. Det kan for eksempel te seg slik:

            Vi har solgt hytta vår. Bilen vår har vi ennå.     (Det viktige er forskjellen mellom hytte og bil.)

            Mi hytte har vi solgt. Hans hytte skal vi beholde. (Det viktige er forskjellen mellom mi og hans.)

Det er dessuten en god del faste uttrykk som har framforstilt possessiv og bare det. Det heter Jeg for min del blir med og ikke Jeg for delen min blir med. En glimrer med sitt fravær og ikke med fraværet sitt. I noen tiltaleuttrykk som mine damer og herrer er framforstilling òg det eneste som gjelder.

Framforstilling av possessivet er fast når det står ei form av egen sammen med det. Det heter altså min egen genser og mitt eget skjerf.

I noen former for norsk er det vanlig med framforstilling i uttrykk som min mann og min sønnesønn, sjøl om det er substantivet og ikke possessivet som har trykk. Dette er knytta til konservativ stil, for det er vanlig med det konservative min kone (uten hunkjønnsform), men noe halvradikalt mi kone (med hunkjønnsform) er slett ikke vanlig.

Ellers er det stort sett slik at framforstilt possessiv uten trykk kjennetegner konservativ, formell og stiv språkføring. Om vi tenker oss at følgende setninger har trykklett hans og sin (at det ikke er uttrykt kontrast til andre klienter eller taler), er de litt fjerne fra en lett og naturlig norsk:

Advokaten sier at hans klient har vært utsatt for press.

Presidenten nevnte ikke krigen under sin tale i går.

I stedet kan en skrive slik:

Advokaten sier at klienten hans har vært utsatt for press.

Presidenten nevnte ikke krigen under talen sin i går.

Dette gir en språklig stil som er bedre i samsvar med muntlig norsk og passer bedre til en ikke-konservativ skrivemåte. Vi skriver «ikke-konservativ» her, for det er ikke egentlig noe radikalt over disse uttrykksmåtene.

Det er en tendens til at sakprosa og fagprosa har en noe større andel av framforstilling enn skjønnlitteratur.

Når en bruker substantiv med possessiv som predikativ, slik det er gjort i de følgende setningene, gir de ulike possessivplasseringene litt ulike betydninger:

Det der er min bil.

Det der er bilen min.

Den første setninga passer best til å karakterisere «det der» som en bil som taleren eier. Taleren kunne i stedet ha sagt Den bilen der er min, og mottakeren kan krangle ved å si for eksempel Nei, den er min. Den andre setninga fungerer heller til å identifisere «det der» med bilen til taleren; ‘Det der = bilen min’. Mottakeren kan her krangle ved å si for eksempel Nei, det er kjerra di.

Talemålsgrunnlag

Både framforstilt og etterstilt possessiv er vanlig i dialekter over heile landet. Men i talemåla er det nokså gjennomført at framforstilling er det normale når possessivet har trykk (mitt hus), og at etterstilling er brukt i de fleste andre tilfeller (huset mitt). Unntak er framfor alt faste uttrykk (se ovenfor).

Normeringshistorie

Det er ikke fastsatt ved normering hvordan possessivplasseringa skal være. I dansk er det utelukkende framforstilt possessiv som er brukt. Derfor var dette òg det normale i den tidlige fasen av utviklinga til bokmålet (riksmålet). Men her var målforma i strid med norske talemål (og nynorsk), og etter hvert har det blitt vanligere å fordele framforstilt og etterstilt possessiv mer som i talt språk.

Er det bilen min eller min bil?