I bokmål kan vi velge om vi vil skrive grep eller greip, krøp eller krøyp. Dette er eksempel på fortidsformer av noen sterke verb, nærmere bestemt formene i preteritum.
Mens svake verb har et suffiks (en endelse) i preteritum, som i kast-a, lys-te og byg-de, har ikke sterke verb noe slikt suffiks. Til gjengjeld har preteritum oftest en annen vokal enn infinitiv, slik vi ser det i greip av gripe og i krøyp av krype.
Det er vanlig at sterke verb har enda en annen vokal i perfektum partisipp (forma som vi bruker etter har og hadde). Slik ser bøyinga av drikke ut, med skifte fra i til a og u (uttalt med o-lyd):
drikke – drikker – drakk – drukket
Det finnes flere klasser av sterke verb. To av dem er interessante når en skriver radikalt bokmål. Gripe og krype hører til hver sin av de to klassene. Vi bøyer dem slik:
gripe – griper – grep eller greip – grepet
krype – kryper – krøp eller krøyp – krøpet
Verb med bøying som gripe har fritt valg mellom monoftongen e og diftongen ei i preteritum. Verb med bøying som krype har fritt valg mellom monoftongen ø og diftongen øy i preteritum. Av disse alternativa er det diftongene som kjennetegner radikalt bokmål, mens monoftongene er konservative. Nynorsk har diftongene ei og au i tilsvarende verb: greip og kraup.
Det er vanligere å bruke diftong i noen av verba enn i andre. Det er ikke nødvendig å bruke den samme formtypen i alle aktuelle verb, så det går fint an å kombinere for eksempel skreiv med svek eller fløt med nøys.
Dette er de viktigste verba der vi kan velge mellom e og ei; vi oppgir bare de radikale preteritumsformene:
bite – beit, bli – blei, drite – dreit, drive – dreiv, fise – feis, gli
– glei, gni – gnei (òg svak form gnidde), grine – grein,
gripe – greip, knipe – kneip, lide – lei, ri – rei,
rive – reiv, skinne – skein (òg svak form skinte), skite –
skeit, skli – sklei, skrike – skreik, skrive – skreiv,
stige – steig, svi – svei (òg svak form svidde), svike –
sveik, vike – veik, vri – vrei (òg svak form vridde)
Legg merke til at formene glei, gnei, lei, rei, sklei, svei og vrei er skrevet uten -d, mens de konservative formene har -d (gled, gned osv.).
Ved sida av alle disse preteritumsformene med valg mellom e og ei er det tilsvarende valg i presens ved ett eneste verb: vite – vet eller veit.
Her er de viktigste verba der vi kan velge mellom ø og øy:
bryte – brøyt, by – bøy (òg svak form bydde), flyte – fløyt, fryse – frøys, fyke – føyk, gyve – gøyv, krype – krøyp, nyse – nøys (òg svak form nyste), nyte – nøyt, ryke – røyk, skyve – skøyv, skyte – skøyt, smyge – smøyg, stryke – strøyk, tyte – tøyt
Forma bøy er skrevet uten -d, mens den konservative forma er bød.
I en del verb finnes det ei form med ø pluss ei svak form (med suffiks), mens rettskrivinga ikke har noe alternativ med øy:
bry – brød eller brydde (ikke brøy), skryte – skrøt eller skrytte (ikke skrøyt),
snyte – snøt eller snytte (ikke snøyt), fnyse – fnøs eller fnyste (ikke fnøys), klype – kløp eller klypte (ikke kløyp)
Preteritum av spy heter spydde på bokmål, ikke spøy.
Talemålsgrunnlag
Om vi går tilbake til eldre stadium av nordiske språk, som norrønt, hadde slike sterke verb diftong i preteritum. Det het for eksempel greip og kraup.
Seinere har diftongene ei og au blitt til monoftongene e og ø i deler av Skandinavia. Det gjaldt heile Danmark og størstedelen av Sverige. Det skjedde òg, i litt ulikt omfang, i deler av Østlandet (framfor alt sør i Østfold og i Hedmark), i sørlige deler av Trøndelag og på Nordmøre, og det skjedde i Bergen. Denne utviklinga kaller vi monoftongering. Resten av Østlandet og Trøndelag og heile Sørlandet, Vestlandet og Nord-Norge beholdt diftongen, altså for eksempel greip og kraup.
Men i nyere tid har monoftongene fått noe større utbreiing, ikke minst i bymåla. Så har det som ei ytterligere utvikling oppstått former med øy i stedet for ø, altså slike som krøyp. Dette er òg i hovedsak et byfenomen. Oppsummert finner vi både greip og grep og både kraup, krøp og krøyp i norske dialekter nå.
Normeringshistorie
Fordi dansk gjennomgikk monoftongering og fikk former som greb og krøb, var det disse monoftongene som blei overtatt i bokmål. En fikk former som grep og krøp.
I rettskrivingsreformen i 1917 blei det tillatt å bruke diftong i mange verb. For eksempel kunne en skrive greip og kraup, altså som i nynorsk. I de fleste tilfeller var den konservative forma med monoftong ennå ansett som det vanlige. I rettskrivinga av 1938 blei former med diftong og monoftong jamt over likestilt, altså grep/greip og krøp/kraup. Dette blei stort sett videreført i rettskrivingene av 1959 og 1981.
Ved den siste store bokmålsreformen i 2005 skjedde det derimot ei endring: I verb som hadde hatt valg mellom ø og au (f.eks. krøp/kraup), blei det nå i de fleste tilfeller valg mellom ø og øy i stedet (altså krøp/krøyp). Valgfriheta i verb med e eller ei blei stående (altså ennå grep/greip).
Nå skilte dermed bokmålet seg fra nynorsk igjen (som ennå har greip og kraup). Men de alternative formene med øy førte til gjengjeld det radikale bokmålet nærmere det yngste systemet med nyutvikla diftong.
:max_bytes(150000):strip_icc():format(webp)/GettyImages-1124655058-0891af678e8c4846b0c7ab31c241979e.jpg)