Objektsform av hankjønnspronomen: Har du sett ham eller sett han?

0
179

Skal det være ham eller han?

Når du skriver offisielt bokmål, kan velge om du vil bruke forma han eller ham som objektsform i setninger som jeg så han/jeg så ham

I norsk blir mange personlige pronomen bøyd i kasus, dvs. at de fins i ulike varianter etter hva slags funksjon de har i setninga: Enkelt sagt er jeg subjektsform, mens meg er objektsform (jeg vasker meg, men du kan ikke skrive meg vasker). Det samme har vi for 2. person entall: du vasker deg, men ikke 2. person flertall: dere vasker dere, sjøl om nynorsk kan ha det (de vaskar dykk). 

Når du bruker han (eller hun) som determinativ (dvs. direkte til et substantiv), er det kun subjektsforma som gjelder: ser du han mannen?, ikke ser du ham mannen? Dette gjelder uansett om du skriver radikalt eller konservativt. 

Dansk har pronomenformene han og ham, og sia bokmålet bygger på dansk, er det den mest konservative varianten av bokmål som holder på dette skillet. Å bruke han som objektsform kan betegnes som radikalt siden det ligger nærmere norske talemål og nynorsk (som altså har han han). 

Talemålsgrunnlag

Mange norske dialekter har ikke noe formelt skille mellom subjekts- og objektsform for hankjønnspronomenet, men bruker han i begge posisjoner. Ofte blir han redusert til et trykklett ‘n, uansett om det er subjekt eller objekt: der kommer’n (subjekt), jeg så’n (objekt). En del dialekter har ulike subjekts- og objektsformer, og da er gjerne objektsformen honom, som er ei gammal dativform. I norrønt, altså forstadiet til mellomnorsk og moderne norsk, var akkusativforma av hankjønnspronomenet hann, og nominativforma (eller subjektsforma) var hann. Med andre ord er det ikke noe spesielt nytt fenomen at hankjønnspronomenet har like former for ulike funksjoner i setninga i muntlig norsk. På samme måte som det, som heller ikke har noen egen objektsform. 

Normeringshistorie

Opprinnelig kommer objektsforma ham fra dansk, som bokmålet bygger på. Allerede i 1917 blei han innført som klammeform, altså ei sideform som ikke var tillatt i godkjente lærebøker, men kunne brukes ellers. Med rettskrivingsreformen som kom i 1938, blei han sidestilt med ham i det offisielle bokmålet. 

Les mer