I 1992 var jeg med på utdelinga av Språklig samlings litteraturpris til Laila Stien. I takketalen sin sa hun at hun ikke hadde debutert som spesielt bevisst eller formsikker skribent. Tvert imot hadde hun prøvd seg forsiktig fram og etter hvert funnet former som hun følte var hennes egne og best ga uttrykk for det hun ville formidle. Så først i de seinere utgivelsene sine hadde hun hatt sjøltillit nok til å bruke flere talemålsnære former, og landa på det radikale bokmålet som nå hadde gitt henne litteraturprisen. I den tredje boka si prøvde hun seg med -a i fortid av enkelte verb – «og det va det æ gjorde det året!»
Og det er nettopp sånn de radikale bokmålsformene er ment å skulle brukes. Det er IKKE noe krav at du skal være konsekvent i den forstand at du MÅ bruke alle eller ingen. For det første er det ulike former som samsvarer best med ulike folks talemål, og for det andre kan det være riktig å ta hensyn til både kontekst og hva du er vant til å skrive. Men det skal ikke være sånn at du tvinges inn i et formvalg som du ikke er komfortabel med.
Likevel, når du velger for eksempel a-former i konkrete hokjønnsord som jenta og hytta, vil det for det fleste oppleves som forstyrrende og ei form for stilbrudd om du i samme tekst bruker formene døren og solen. Men det er ikke noe formelt om krav at du dermed også må velge a-form i alle abstrakte hokjønnsord, for eksempel tida og forma, sjøl om disse også er vanlige i bokmålstekster.
Når det gjelder flertall av i intetkjønnsord, er de gamle «påbudte» a-formene i ord som barna, dyra og beina, veldig godt innarbeida i bokmålet. Men igjen, det gjør ikke at du forplikter deg til å skrive problema, epla og bilda, her bør du kjenne etter hva du syns passer for deg. En del abstrakte intetkjønnsord som orda, distrikta og verba, er også i hyppig bruk, og vil kunne bidra til at teksten din virker ledig og talemålsnær.
Går vi til verb, er frekvente ord ofte å se med fortidsforma -a; hoppa, dansa, jubla. Det samme gjelder partisippformer som adjektiv; dekka bord, nyvaska hår, råbarka type. Igjen er det ikke noe formelt krav at alle partisippformer i denne kategorien må ha -a.
En siste kategori er diftonger, som i de fleste tilfeller vil virke mer talemålsnære og uformelle enn den opprinnelig danske forma med monoftong: geit, bein og grein er nesten sjølsagte, mens presensforma veit og adjektiva feit og treig også er svært vanlige på trykk. Tilsvarende er substantiva øy og røyk nærmest obligatoriske i bokmål, mens preteritumsformene brøyt, føyk og skøyt faktisk er godt innarbeida som skriftformer, men de blei ikke offisielle ordlisteformer før på 2000-tallet. Vi skal også huske på at dialekter i deler av Østfold, Hedmark og Trøndelag har utstrakt grad av monoftongering i disse orda, tilfeldigvis sammenfallende med det reineste riksmål, så eget talemål er ikke alltid noen skråsikker veiviser til et radikalt bokmål!
Konklusjonen på konsekvensen er at radikalt bokmål ikke er noen konsistent og enhetlig norm, like lite som konservativt eller «moderat» bokmål er det; du må velge din egen vei. Det er en god øvelse å lytte til eget talemål, tenke på konteksten, hvilken sammenheng teksten inngår i, og ta hensyn til hva du er vant til og syns er komfortabelt. Samtidig er det nødvendig å være bevisst, og vite noe om hva eget formvalg gir av signaler. Her vil vi påstå at et bevisst valg av radikale bokmålsformer fort kan gi inntrykk av at du er en bevisst og orientert språkbruker, samtidig som at et konsekvent radikalt formvalg i enkelte sammenhenger kan virke programmatisk og verken tjene det du vil si eller bidra til at leserne syns at måten du skriver på, er noe eksempel til etterfølgelse.
