Bein eller ben?
En diftong har vi når det kommer to vokaler i én og samme stavelse, slik at den første glir over i den andre. De vanligste diftongene i norsk er ei (som i grein), au (naust) og øy (tøyse). Dette er diftonger som er gamle i språket. I tillegg har vi ai (hai) og oi (koie), som oftest forekommer i ord lånt fra andre språk. Vi skiller diftongene fra monoftonger, som er enkeltvokaler.
I bokmål er det valgfritt om en vil bruke diftong (ei, au eller øy) eller monoftong (e eller ø) i en del ord, som bein/ben, hjem/heim, leie/lede, laus/løs og løyse/løse. Variantene med monoftong, altså ben, hjem, lede, løs og løse, er de som har vært lengst i bruk i konservativt bokmål, fordi det er slik formene er i dansk. Vel å merke fins det norske dialekter der det heter f.eks. ben og løs, men når konservativt bokmål bruker dem, er det fordi de er arva fra dansk.
Talemålsgrunnlag
Det er variantene med diftong som historisk sett er de eldste i norsk talespråk, altså bein, heim, leie, laus og løyse. I mange norske dialekter har en hatt diftong i disse orda så langt tilbake som vi kan klare å spore dem i språkhistoria, heilt tilbake til urnordisk. Urnordisk er det språket som en snakka i Skandinavia i århundra før vikingtida. Der finner vi for eksempel ordet stainaR, som i norrønt hadde fått forma steinn. Norrønt er det språket en snakka i Norge og på Island i vikingtida og fram til 1300-tallet. Etter norrøn tid var det likevel mange dialekter, bl.a. i Trøndelag, Romsdalen og øst på Østlandet, som gjennomgikk endringa fra diftong til monoftong, stein > sten (eller liknende), akkurat som i dansk og svensk. Derfor vil det kanskje være naturlig for en østerdøl eller østfolding å velge monoftongvarianter når hun skal skrive talemålsnært bokmål: «Jeg har slutta å lete» (i motsetning til leite).
Normeringshistorikk
I moderne normert bokmål har mange ord obligatorisk diftong, sjøl om det fins tilsvarende former med monoftong i dansk, som bokmålet er utvikla fra. Det er altså ikke alle danske monoftonger som har overlevd i det offisielle bokmålet, og eksempler på ord med obligatorisk diftong er bleie, teine og haug, som blei obligatoriske eneformer etter en rettskrivingsreform i 1917. De danske variantene av disse orda er ble, ten, høj. I seinere rettskrivingsreformer har flere diftongvarianter blitt enerådende, bl.a. beitemark, eik, einer, reinsdyr (i 1938). I tillegg inneholder bokmålet en del ord som aldri har hatt sideformer med monoftong: Gaule, maule, grei og traust er eksempler på det.
I bokmål er det også en del ord som har obligatorisk monoftong, sjøl om det fins varianter med diftong i dialektene våre. Det gjelder for eksempel øst, løv, høst (ikke aust, lauv, haust). Dessuten har vi de dialektale verbformene med au, som i braut og skaut (preteritumsforma av verbet skyte), som kan ha diftongen øy i bokmål: brøyt og skøyt, alternativt brøt og skjøt i konservativt bokmål. Øy-diftongen erstatta au-diftongen i disse verbformene i offisielt bokmål i 2005, og er nå sidestilt med monoftongen ø.
Som vi har sett, er diftonger historisk sett eldre enn monoftonger i ord som stein og haug. Overgangen til monoftong har skjedd i svensk og dansk, og i norsk har denne endringa skjedd hovedsakelig i dialekter øst i landet. I normeringshistoria til bokmålet ser vi at diftongene gradvis har kommet inn som eneformer, men det er fortsatt en del valgfrie former (ble/blei) og dessuten en del enerådende monoftonger igjen, i ord som øst og løv.
Sitater
- “Jeg sveipte høstnatta kringom meg
som et svart sørgeslør” (Hans Børli, utdrag fra Heime hos naturen) - “Nå er det utrygt å ferdes i skauen om du har pels og horn” (Laagendalsposten, 5.9.18)
- “Det er ikke ofte man opplever å få reint flertall på valgnatta” (Bladet Vesterålen, 9.9.19)
- “Veit du om noen som sitter aleine på nyttårsaften?” (ReAvisa, 24.12.16)
Les mer
- Utviklingen av bokmålet fra 1938 til i dag (Boye Wangensteen i Språknytt 1/1997)
