En eller ei klokke?
I bokmål er det lov å bruke enten hankjønnsartikkel (en) eller hunkjønnsartikkel (ei) på de orda som i mange dialekter (og i nynorsk) er hunkjønnsord. Konservativt bokmål bruker gjerne konsekvent en: en klokke, en dame, en sol. Men det er fullt lov å bruke ei på de subtantiva en ønsker, der ordboka åpner for dette.
I dette bildet ser vi oppføringa for substantivet sol, og som vi ser, kan ordet være både hankjønn (m1) og hunkjønn (f1) (tallet indikerer bøyingsklasse). Det betyr at når en skriver, er det valgfritt om en skriver en sol eller ei sol. Det gjelder i alle sammenhenger, enten man skriver brev til en kamerat eller til kongen.
Det er heller ikke noe krav om å være konsekvent på den måten at viss en skriver ei sol, så må en også skrive ei dame, ei klokke, ei høne og så videre. Her kan man følge egen talemål eller rett og slett egne preferanser. Det går fint an å skrive ei sol, men en klokke viss man ønsker det. Videre kan man også velge å bruke a-endelse i bestemt form sjøl om en bruker hankjønnsartikkelen en. Det vil si, det er lov å skrive en sol, men sola.
Normeringshistorie
Historisk sett har det at vi kan skrive ei og bruke a-endelser på hunkjønnssubstantiv utspring i tilnærmingspolitikken, altså den politikken som blei ført på 1900-tallet som skulle gjøre bokmål og nynorsk likere hverandre, og som til slutt skulle ende opp i ett felles skriftspråk. I 1917 blei det lov å bruke hunkjønnsformer etter samme regler som i nynorsk (og i dialektene). I noen ord blei det til og med obligatorisk å bruke hunkjønnsformer. Imidlertid slo ikke dette gjennom i særlig grad. I 1938-reformen fikk et stort antall substantiver obligatoriske hunkjønnsformer, til sterke reaksjoner fra riksmålsbevegelsen. I 1981 gikk man bort fra obligatorisk hunkjønnsbøying i mange ord igjen, og etter 2005 er det igjen blitt valgfritt hvilket kjønn man bruker.