Kirsten Ropeid, mangeårig journalist i bladet Utdanning, med tidligere erfaring fra blant anna Dag og Tid, Nationen og Arbeiderbladet, vokste opp på Langerud helt sør-øst i Oslo. Her var det innflyttere fra alle deler av landet, med mange ulike dialekter. Hjemme var far innimellom konsulent for Samlaget, så hun var ikke uvant med nynorsk heller.
Å bruke radikalt bokmål forutsetter som regel et bevisst valg. Bortsett fra en språktolerant bakgrunn, var det noe spesielt som gjorde at du tok valget?
Nei, egentlig ikke, men jeg gikk på dramalinja på Nissen og hadde klassekamerater fra hele byen, så det var iallfall ingen språklig ensretting der. Jeg husker likevel en kommentar fra en lærer som reagerte da jeg i en oversettelse brukte forma «skei».
Ellers trur jeg at jeg tidlig hadde ei generelt demokratisk innstilling; det var ikke riktig at noen skulle ha lettere tilgang til skriftspråket fordi de snakka som de gjorde, mens resten måtte legge av seg talemålet sitt når de skulle skrive. Jeg husker også at jeg var bevisst på at noen sa «frem», og at det var veldig lite meg. Så jeg var nok ganske språkbevisst.
Har du møtt reaksjoner på formvalget ditt i yrkessammenheng?
I Dag og Tid, som var den første journalist-jobben min, skreiv jeg jo nynorsk, og det var både utfordrende og gøy. I Nationen var det ganske stram redaksjonell styring. Jeg skulle for eksempel ikke skrive “kyr”, jeg måtte skrive “kuer”. Det syntes jeg var for dumt. For å komme rundt problemet skreiv jeg en del nynorsk der også.
I Utdanning har det vært veldig lite behov for å forsvare formvalg, men det har vært noen interessante diskusjoner: Jeg dekka et møte i Norsk språkråd en gang, og der var det et innlegg om hvor lite valgfriheten i bokmålet var kjent blant norsklærere, og at dette var et problem. Da det så kom opp i redaksjonen rett etterpå at vi også kanskje burde ha en slags språknorm, kunne jeg med overbevisning argumentere for at vi, om noen, tvert imot burde synliggjøre både valgfrihet og mangfold.
En sjelden gang har intervjuobjekter brukt sitat-sjekken til å markere at de «ikke ville bli sitert med a-former», men slike forsøk på norm-dirigering har jeg bare ikke tatt hensyn til. Så på jobben trenger jeg ikke gå på akkord med egen språkfølelse; jeg har full aksept for egne valg.
Ellers blir man kanskje språkbevisst av å skulle skrive om folk og prøve å gi et godt bilde av dem i reportasjen. En gang på tur i Nord-Norge var det en FAU-leder på en skole som hadde vært «ute og sett etter sauen’». Jeg prøvde å gjengi den nord-norske tonen ved å beholde flertallsforma «sauen’», men der måtte jeg gi meg; desken sa nei. og det blei endra til sauene. Det var ikke ut fra noe språkpolitisk syn, men deskeren hevda at bonden sikkert ikke hadde bare én sau. Han trodde meg ikke da jeg sa at mengder i noen dialekter ofte omtales i entallsform; “vi tar opp poteten og ser etter sauen”. Ikke akkurat noe overgrep mot ei radikal bokmålsform, men likevel!